Denne lille boka av Kristopher Schau har fått en del omtale som gjorde meg nyskjerrig på den. Schau skriver her om et prosjekt han startet da han leste en artikkel i avisa om kommunale begravelser, begravelser som av ulike årsaker må taes hånd om av kommunen i stedet for familie og venner. Begravelser der det kanskje ikke kommer noen. Han  bestemmer seg for å dra i en del av disse, og alierer seg med begravelsesbyrå som varsler han når det er begravelser uten noen nære pårørende. Han møter opp i kirken, og heldigvis er det en del av begravelsene han ikke går i fordi det kommer folk. Han beskriver stemningen i kirken, og hvordan de ulike prestene takler å skulle holde en begravelse der kisten står alene. Jeg ble faktisk både rørt og sint under lesningen, og må si at jeg syns Schau har klart å skrive dette uten at det har blitt hverken platt, dumt eller teit. Jeg har også fått et helt nytt syn på Kristopher Schau, som jeg tidligere har syns vært en bajas som jeg ikke kunne ta alvorlig – mannen har da noe å fare med!

Tittelen “På vegne av venner” kommer av at dette er standardsignaturen for en begravelse som er iscenesatt av det offentlige i stedet for familie eller venner. Tror nok jeg kommer til å tenke litt på det hvis jeg ser en dødannonse med den teksten i avisa…