Kom over disse på Ultra for en stund siden, og siden jeg drikker MYE te er det alltid morsomt å prøve noen nye sorter!
Mango/appelsin er en kjempegod morgente, med en frisk lukt av appelsin uten at den smaken dominerer over mangoen. Epple/kanel er jo en vanlig te-blanding, men denne er den beste jeg har smakt. Her er det ikke kanel som dominerer, men den friske smaken av epple. Men det lukter kanel, og dette er en passende te for kvelden for meg.

Og så er te fra Simon Levelt både fairtrade og økologisk!

Skulle levere en Lotto-kupong i dag, for man vinner jo ikke hvis man ikke tipper, og nå går pengene unna for tiden. Hadde gjort seg med en liten gevinst tenkte jeg, bare noen tusenlapper, bare nok til å komme meg litt etter bilreparasjon tenkte jeg. Da dama bak disken spurte om jeg skulle bruke av pengene som sto på kortet skjønte jeg ikke hva hun mente, har da vel ikke penger på tippe-kortet jeg? Men det hadde jeg! Siden sist jeg leverte en Lotto-kupong, en 10-12 uker siden, har det kommet inn en fin liten gevinst Turen til Island er dekket, og vel så det!

Måtte tidlig hjem fra jobb i dag, for vaskemaskinreparatør skulle komme og fikse maskina mi. For å forhindre at humøret mitt skulle bli fryktelig dårlig av å vente på en reparatør som kommer en eller annen gang mellom klokka 12 og 15 måtte jeg sysselsette meg selv. Nå er vinduene på stua nyvaska og halve plena er nesten fri for løv. Resten av plena får noen andre i huset ta – tenker jeg veldig optimistisk….

Laga et ganske snorrett skille mellom raket og ikke raket, så kanskje noen av de andre beboerne i huset ser hvor fin plena egentlig er under det tykke laget med vissent løv.

“Klara hadde kjærast i fjor. Terje. Det varte i fem dagar. Ho fekk ein lapp i timen og sa ja. Ein kjærast skal ein jo ha. Men så kjedeleg! Terje ville berre sykle om kapp. For lite til felles, tenkte Klara og slo opp“

Fornuftige Klara som har fått én pupp og har tenkt å bruke den til å vekke interessen til kjekke Anders. Noen ganger vet ikke trønderske ungdommer hva de går glipp av når de nekter å lese nynorsk!

Kjøpte denn boka i bursdagsgave og da tenkte jeg at jeg måtte lese den selv også. Likte Drømmehjerte av samme forfatter godt, og så fram til noen timer i godt selskap med Cecilia Samartins personer.
Vi følger Ana, som pleier sin dødsyke elskede mens hun tenker tilbake på livet sitt. Boka begynte godt og fengende, med et varmt bilde av Anas oppvekst i El Salvador. Borgerkirgen gjør at hun flyktet til USA, og hun vokste opp i kloster. Før hun får avgitt klosterløftet bestemmer priorinnen at hun må oppleve livet utenfor klosteret, og hun begynner som barnepike hos familien Trellis.  Men så ble jeg grundig overrasket og fikk min historiske uvitenhet fastslått en gang for alle – for det som jeg trodde foregikk på 50/60-tallet foregår i vår tid, og når mobiltelefoner ble nevnt ble jeg skikkelig tatt på senga. Ana er ikke en dame av “vår” tid, og det syns jeg heller ikke resten av personene er. Det er hageselskaper, tjenere, fraværende fedre, shoppende mødre og barna passes av barnepiker. Jeg syns personene mistet troverdighet og hele historien ble uvirkelig. Greit nok at det finnes slike familier nå også, men for meg å svelge at en kvinne av vår tid velger et slikt liv som Ana er for usannsylig! Hele historien punkterte og all den sympatien Ana hadde fått smuldret hen -  ta ansvar for ditt eget liv kvinne!! Makan til tafatthet…. Ja-ja, får håpe hun som fikk boka i bursdagsgave likte den!