Kjøpte denn boka i bursdagsgave og da tenkte jeg at jeg måtte lese den selv også. Likte Drømmehjerte av samme forfatter godt, og så fram til noen timer i godt selskap med Cecilia Samartins personer.
Vi følger Ana, som pleier sin dødsyke elskede mens hun tenker tilbake på livet sitt. Boka begynte godt og fengende, med et varmt bilde av Anas oppvekst i El Salvador. Borgerkirgen gjør at hun flyktet til USA, og hun vokste opp i kloster. Før hun får avgitt klosterløftet bestemmer priorinnen at hun må oppleve livet utenfor klosteret, og hun begynner som barnepike hos familien Trellis. Men så ble jeg grundig overrasket og fikk min historiske uvitenhet fastslått en gang for alle – for det som jeg trodde foregikk på 50/60-tallet foregår i vår tid, og når mobiltelefoner ble nevnt ble jeg skikkelig tatt på senga. Ana er ikke en dame av “vår” tid, og det syns jeg heller ikke resten av personene er. Det er hageselskaper, tjenere, fraværende fedre, shoppende mødre og barna passes av barnepiker. Jeg syns personene mistet troverdighet og hele historien ble uvirkelig. Greit nok at det finnes slike familier nå også, men for meg å svelge at en kvinne av vår tid velger et slikt liv som Ana er for usannsylig! Hele historien punkterte og all den sympatien Ana hadde fått smuldret hen - ta ansvar for ditt eget liv kvinne!! Makan til tafatthet…. Ja-ja, får håpe hun som fikk boka i bursdagsgave likte den!
