Fin søndag

Flott tur i Estenstadmarka, kaldt & klart med masse rim på trærne.

Så tenner man masse lilla lys og kryper opp i sofaen med Trude Marsteins siste bok Ingenting å angre på.

God bok med en fasinerende historie og en spennende og for meg uvant fortellermåte. Den er ikke direkte munter, og jeg har brukt lang tid på den, men den er verdt det. Vegard og Heidi har vært gift i mange år, og har tre døtre sammen. Vegard drar alene på hytta med døtrene for Heidi må gjøre unna noe på jobb før hun skal komme etter neste dag. Men Heidi har ikke noe på jobb hun må gjøre, Heidi skal treffe elskeren sin.
Det handler om livet og at det ikke bestandig blir som vi drømte om, om drømmer og hverdag, om den yre forelskelsen og den ømme kjærligheten.

 

Panserhjerte

Tja, hva skal man si?? Jo Nesbø leverer jo nok en gang en god krim, men… Det er da veldig så machomann og overmenneske denne Harry Hole er da, det er ikke måte på hvor mye han tåler og mer eller mindre frivillig utsetter seg for. Men klarer man så svelge at en mann kan utsettes for så mye og likevel klare seg sånn nogenlunde så er historien god. Det er et godt plot, greit nok og forholdsvis enkelt språk og hvis man ikke blir alt for kvalm av Hole så er det også god underholdning. Men jeg tviler sterkt på at jeg om noen måneder kan si hva boka handlet om, kommer nok til å huske den som en god krim, men ikke spør meg om hvem som var skurken! Slik har det vært med de andre Harry Hole-bøkene jeg har lest også, grei spenning de to kveldene det har tatt å komme seg igjennom boka men ikke noe som fester seg hos meg.

 

Ung kjærlighet…

“Klara hadde kjærast i fjor. Terje. Det varte i fem dagar. Ho fekk ein lapp i timen og sa ja. Ein kjærast skal ein jo ha. Men så kjedeleg! Terje ville berre sykle om kapp. For lite til felles, tenkte Klara og slo opp“

Fornuftige Klara som har fått én pupp og har tenkt å bruke den til å vekke interessen til kjekke Anders. Noen ganger vet ikke trønderske ungdommer hva de går glipp av når de nekter å lese nynorsk!

 

Salvadoreña

Kjøpte denn boka i bursdagsgave og da tenkte jeg at jeg måtte lese den selv også. Likte Drømmehjerte av samme forfatter godt, og så fram til noen timer i godt selskap med Cecilia Samartins personer.
Vi følger Ana, som pleier sin dødsyke elskede mens hun tenker tilbake på livet sitt. Boka begynte godt og fengende, med et varmt bilde av Anas oppvekst i El Salvador. Borgerkirgen gjør at hun flyktet til USA, og hun vokste opp i kloster. Før hun får avgitt klosterløftet bestemmer priorinnen at hun må oppleve livet utenfor klosteret, og hun begynner som barnepike hos familien Trellis.  Men så ble jeg grundig overrasket og fikk min historiske uvitenhet fastslått en gang for alle – for det som jeg trodde foregikk på 50/60-tallet foregår i vår tid, og når mobiltelefoner ble nevnt ble jeg skikkelig tatt på senga. Ana er ikke en dame av “vår” tid, og det syns jeg heller ikke resten av personene er. Det er hageselskaper, tjenere, fraværende fedre, shoppende mødre og barna passes av barnepiker. Jeg syns personene mistet troverdighet og hele historien ble uvirkelig. Greit nok at det finnes slike familier nå også, men for meg å svelge at en kvinne av vår tid velger et slikt liv som Ana er for usannsylig! Hele historien punkterte og all den sympatien Ana hadde fått smuldret hen -  ta ansvar for ditt eget liv kvinne!! Makan til tafatthet…. Ja-ja, får håpe hun som fikk boka i bursdagsgave likte den!

 

Boklansering

I dag har jeg vært på lansering av boka Folk i Trondheim som Hege Landrø Johnsen har fotografert og skrevet.

Fra forlagets presentasjon: “Trondheim er verdens beste by å bo i! Her bor studenter og kunstnere, nyfødte og hjemløse, «dæffentrøndere» og innflyttere – sammen med kjendiser og alle andre typer mennesker. Denne boken gir et innblikk i livet til folkene rundt deg – de forteller om sitt forhold til Trondheim og sine tanker om fremtiden i byen. Bildene vekker følelser og tanker om en felles identitet – kanskje kjenner du igjen situasjoner som du har opplevd selv? Folk i Trondheim er til glede for alle som har tilknytning til Trondheim.

Fotograf Hege Landrø Johnsen portretterer kjente og ukjente trondhjemmere med kjærlighet til byen, og dokumenterer på denne måten byens samtidshistorie og mangfold.“

-og jeg er med!!!!! Et kjempefint bilde av meg sammen med en stabel billedbøker,
ARTI JA!