Harper Lees eneste bok er en sår, varm, opprivende og engasjerende historie fra sørstatene i 30-åra, da ordet «nigger» var vanlig og det er store klasseforskjeller mellom folk.
Småen er en person som fester seg i hjertet mitt, og nok kommer til å bli der en lang stund. Jeg er i begynnelsen av boka ikke sikker på om hun er gutt eller jente, og det at hun er jente men oppfører seg som gutt og kjenner seg mest hjemme i guttenes verden er med på å understreke de skillene som var mellom kjønnene på den tiden og de ulike forventningene som ble stilt til gutter og jenter. Småens far er forsvarer for en svart man som er anklaget for å ha voldtatt en hvit jente. Det er sårt å lese om rettsaken og folks reaksjon på det som har hendt. Spesielt storebroren Jems reaksjon på dommen og hans grenseløse skuffelse over folk er rørende. Skillet mellom «svart» og «hvit» er stort, men det er også store skiller mellom klasser, noe Småen har vanskelig for å forstå. Det at vanskelige og såre ting er skildret gjennom en 7-8 års gammel jentes øyne er med på å gjøre boka mer rørende og troverdig enn om samme historie hadde blitt fortalt fra et voksent synspunkt.
Lee har flotte dialoger, og scenen med misjonsselskapet kaffeslabedas er mesterlig! Hun beskriver mennesker på en slik måte ar man føler man kjenner dem, og skildrer småbylivet på en overbevisende måte.

Boka har blitt kåret til den alle bør lese før de dør, jeg er enig!

Advertisements