Det er lenge siden jeg leste Beatles og Bly, og selv om Bly ikke er av de beste bøkene jeg har lest likte jeg Beatles veldig godt. Så fram til å få en avslutning på historien om gutta fra Oslo; Kim, Sebastian, Gunnar og Ola. Ble derfor en smule i stuss over fortellerstemmen i første del av boka, den brøt med mine forventninger og jeg var ikke helt sikker på om jeg likte det…
Første del av boka var forvirrede, tung og rett og slett slitsom å lese. Jeg liker bøker som lar meg få litt pauser til å fordøye det jeg leser, men det gikk i ett og alle de finurlige ordbildene og setningene jeg syns Christensen er så god på drukna i mengden rett og slett. De var der i hopetall, men jeg rakk ikke å nyte dem før historien tok nye krumspring og jeg bare måtte henge på.
Men så, på slutten av boka, da jeg hadde fått et gjensyn  med resten av The Snafus og fått vite hva som virkelig hendte med Kim på Sortland hotell, da likte jeg begynnelsen også! Forunderlig…

Boka skiller seg veldig ut i forhold til de to første bøkene om Kim og kompisene. Jeg tror nok mange, som meg, vil bli forvirret over begynnelsen på boka, og kanskje også skuffa over hvor lite vi egentlig får høre om livene deres de siste årene. Det blir en kort «oppsummering» over livene til Ola, Seb og Gunnar, og der kjenner jeg igjen tonen fra de to foregående bøkene og skulle veldig gjerne hatt litt mer av det. Alt i alt en grei bok når jeg har fått den litt på avstand, men ikke en som kommer på favorittlista dessverre.

Reklamer