Etter en god del dager på sofaen har jeg lest flere årganger Pondus, sett sesong 2 av Weeds, lest spennende krim, sett spennende krim og grått over Ingeborgs skjebne. En salig blanding…

Krimmen jeg har sett er Jar city, basert på Arnaldur Indridasons bok Myren som er en av de beste krim-bøkene jeg har lest. Filmen er tro mot boka, og får fint fram den tunge steminga som også prega boka. Fasinerende å se islandsk film, ble noen ganger så opptatt av å høre på hva de sa så jeg glemte å lese tekstinga…

Krimmen jeg har lest er Midtvinterblot av Mons Kallentoft. Blir skeptisk når forlaget skriver på omslaget «Dropp Stieg Larsson. Kallentoft er bedre» – liker ikke slike sammenligninger. Det eneste som er likt med Larssons bøker er at begge bruker mange ord…. Kallentoft skriver mer psykologisk krim, og han skriver godt. Det er iskaldt, og en mann blir funnet hengt i et tre. Han er mishandlet og drept et annet sted, og politetterforsker Malin Fors ruller etter hvert opp en dyster historie om mobbing, mishandling og en dysfunksjonell familie.

Ingeborg som jeg har grått over er fra Aina Bassos bok Ingen må vite, en vakker og sår historie om kjærlighet og incest. Året er 1735, og Ingeborg bor sammen med mor, bror og stefar Gabriel. Mor er ofte borte om nettene for å hjelpe fødende, og da kommer Gabriel til Ingeborgs seng.
«Den natta kjem han så stilt til henne at ho ikkje vaknar før han har lirka seg heilt inn. Ho dreg pusten, men han er raskt ute med handa si over munnen hennar «Ikkje ein lyd,» stønnar han og støyter sakte. «Du må ikkje vekke bror din, veit du.»» s.83
Det er også Mikkel, som hjelper dem med slåtten og som har vakre, grønne øyne. En vakker kjærlighetshistorie men også en grusom historie om urettferdighet og straff. Dette er Bassos første bok, og i motsetning til Kallentoft er hun sparsom med ordene. Boka er en vond nytelse å lese.

ingenmavite

Reklamer