Filmfestival-tid i gjen. I går fikk jeg sett to filmer, Ander og Amreeka.
Fra programmet:

Ander
Vi er på landsbygda i Baskerland. En oppofrende og småbitter mor, en ugift sønn og en forelsket lillesøster som planlegger bryllup lever tett i samme hus. Hverdagen har sine faste rutiner med sterke familiebånd og tradisjoner som holdes ved like, og påvirkes tilsynelatende ikke av omverdenen. Men på undersiden ligger følelsene og bobler. Normene og de faste samfunnsstrukturene settes på prøve når relasjoner utvikler seg på tvers av det aksepterte.
Ander handler om å akseptere seg selv som man er, og å tørre å innrømme overfor omverden at man ikke er slik alle tror. Den handler om lengsel og fortielse. Filmen setter spor og som tilskuer blir man sittende å tenke på livet, at det er hva man gjør ut av det og at man må gripe de sjansene som byr seg før det er for sent.

Amreeka
Nyskilte Mouna bor med tenåringssønnen Fadi dypt inne på israelsk okkupert område på Vestbredden. Hverdagen byr på utallige marerittaktige og nedverdigende kontrollposter. Det å forflytte seg og å komme seg på jobb er en utfordring. I all motgangen er det likevel rom for humor, men når du lar den gå ut over nervøse israelske soldater med fingeren på avtrekkeren er det ikke ufarlig.
Når anledningen byr seg reiser Mouna og Fadi til USA for å bo hos Mounas søster og mannen som er privatpraktiserende lege. Etter den første søte kløe kommer den sure svie. Å være araber i USA rett etter invasjonen i Irak blir ikke enkelt; ikke for Fadi som skal finne sin plass på skolen, ikke for Mouna som skal finne seg jobb og ikke for søsteren og mannen som begynner å miste sine kunder. På tross av sine mange tunge tema er Amreeka en optimistisk og livsbejaende film som vil glede mange.

Gode filmer begge to! Det er vel Ander jeg har tenkt mest på etterpå, den overraska meg og det på en positiv måte.

Reklamer