Ingen vet riktig hvor gammel Roseanne McNulty egentlig er, men hun er rundt 100 år. Flesteparten av de årene har hun vært innlagt på mentalsykehus. Nå skal sykehuset nedlegges, og dr. Grene må vurdere pasientene med henblikk på at noen av dem kan sendes ut i samfunnet igjen. Boka er en blanding av Roseannes «memoarer» som hun gjemmer under en løs gulvplanke, og dr. Grenes notater. Roseanne skriver om oppveksten, faren, ekteskapet og det tragiske som hendte henne. I dr. Grenes notater får vi høre om hans samtaler med Roseanne, og både hva han tror har skjedd og hva han finner ut faktisk skjedde for så mange år siden da «den vakreste jenta i landsbyen» ble tvangsinnlagt på mentalsykehus. Det er en grusom og tragisk historie om hvor lite som skal til for å legge et menneskes liv i ruiner, men det er også en vakker historie om kjærlighet og savn.

Sebastian Barry har skrevet en spennnede historie der jeg aldri riktig vet om det jeg leser er sannheten. Boka minner litt om en av mine favoritter, Alias Grace av Margaret Atwood, jeg vet ikke hvem av fortellerene i boka som har den riktige historien, fasinerende!

Advertisements