…. i alle fall for en stund. Og det er absolutt ikke fordi boka er dårlig, for det er den ikke. Den er krevende og intens, og nå får jeg ikke tatt meg tid til å sette meg ned å gi den den oppmerksomheten den fortjener.

Bokkilden sier om boka:
«En hakawati er en historieforteller. Osamas bestefar var en av de beste, og han var viden kjent for sine fortellinger om Libanon, den tyrkiske krigen og hvordan han fikk tilnavnet al-Kharrat, skrønemakeren. Nå er Osama vendt tilbake til Beirut fra USA. Hans far ligger for døden. Familien samles rundt sykesengen og gjenoppdager det som har betydd mye for dem; sladder, latter og – nettopp – fortellingene. Også det libanesiske folket og deres kamp for overlevelse skildres med stor innlevelse. Rabih Alameddine viser at han er en ekte hakawati og veksler mellom samtidfortelling, fabler og gamle legender. Boken er på en og samme tid en gripende og sterk familiekrønike og vår tids Tusen og en natt.»

Jeg har kommet halveis, og jeg liker ikke å gi den opp men merker at jeg finner på mye annet enn å lese fordi jeg kjenner på meg at jeg trenger noen timer fordypning for å komme inn i historiene igjen. Jeg har ikke tenkt å levere den inn enda, den får bare ligge litt på vent!

Advertisements