Da var toern’ også lest, og jeg syns Carl Frode Tiller klarer å holde stilen. Konseptet med at David har mista hukommelsen og at gamle kjente fra barndom og ungdom skriver til han for å hjelpe han å huske er godt. Det blir et spennende og sammensatt bilde vi får av David.
I denne boka er det Ola som slipper til først, og han er en tusseladd som manipuleres av kona og hersjes med av mora, men jeg liker han. Så får vi muskelbunten Tom Roger, som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å lykkes i livet, og som vel egentlig ser det selv også at han og hans familie ikke er helt gode. Tilslutt er det Paula på gamlehjemmet, som så gjerne vil bli elska, men som ikke klarer å elske selv. Alle kommer med sine minner om David, og sakte men sikkert blir bildet av han mer og mer utfylt. Det er Tillers store evne, han lar oss komme inn godt inn på menneskene han skriver om, og viser hvor sammensatte vi kan være. Jeg gleder meg til neste bok, spesielt siden denne slutta av med et par overraskelser.

Advertisements