sånn går no dagan…

En helt perfekt bok for late ettermiddagen i sola på verandaen! Flott historie om Emma og Dexter, som møtes første gang 15. juli 1988. Vi følger dem gjennom flere år og opp- og nedturer både når det gjelder forhold, jobb og livet generelt. Trodde denne boka kom til å være «lettere», men den hadde flere ting som overraska meg og gjorde at den nok kommer til å huskes mye lengre enn forventet. Ble jo til og med noen tårer…

Sitter på vevstua og vever svart sjal i tynt ullgarn. Det blir nok fint, men føles som en rar ting å gjøre nå når sommeren endelig er kommet til Trondheim. Sliter masse tråder, så jeg er ikke bestandig i godt humør her jeg sitter….

Endene på hytta har blitt store. Nå er de så tamme at de spiser fra hendene våre, og gir vi dem ikke mat raskt nok kliper de oss i tærne! Det går et par kneip hver helg, de er bortskjemte 🙂

…. sånn som å trekke ny ledning til parabolantenna på hytta…. Hadde muligens vært greit å være to?