sånn går no dagan…

I dag har min gode venn sofaen blitt byttet ut. Snart får den et nytt hjem, og jeg håper den nye eieren vil ha like mange koselige kvelder i den som jeg har hatt. Den er god og sove middag i, og egner seg godt til å spise middag i også. Tåler å ligges i flere timer i strekk når en god bok eller film frister. Det er godt å være én i den men den har faktisk rommet seks damer i et trivelig lag!

Lurer på hvordan stua mi blir seende ut med ny sofa??

Har brukt noen dager på å male loftet på hytta. Da vi kjøpte hytta for 26 år siden var det ikke rom helt ut under skråtaket, men pappa fiksa og dermed ble loftet litt større. Men det han fiksa med var jo «fattigmannspanel», eller Korea-panel som jeg også har hørt det bli kaldt. Tydeligvis brukte han litt rester, for i de fire innhukene er det brukt tre forskjellige typer panel… Nå er alt i fagen Chi, og jegble godt fornøyd!

Typisk nok på en hytte bli det en del ting der som har nostalgisk verdi og dermed blir tatt vare på. Denne dukken har mamma og jeg laga i felleskap for mange, mange år siden. Vi laga flere husker jeg men det er bare denne jeg har tatt vare på.

Isoporkropp og masse nåler! Og så leser hun «De tre små bjørnene»

I kveld har vi hatt lesesirkel igjen, og som alltid er det trivelig. Vi møtes med 4-6 ukers mellomrom, og har alle lest samme bok. Vi har faktisk holdt på siden høsten 1999, og lest en del bøker på den tiden. Det som er så morro med lesesirkel, bortsett fra å prate med damene, er at jeg blir utfordret til å lese en del bøker jeg ikke ville ha valgt selv. Og det å snakke om bøkene gir meg som oftes nye perspektiver på boka. Vi leser på ulike måter og merker oss forskjellige ting ved teksten, kan bli fine diskusjoner ut av det. Kveldens bok var Sommeroverfart av Truman Capote, og siden det var jeg som hadde valgt ut boka var seansen hos meg. Jeg serverte søtsaker fra Brasil, de rosa firkantene er en slags kokosmasse og inne i bladene (?) er det en slags stivna fruktmasse…. Ikke så godt, men brownies er en slager 😉

Serien Jordens barn, bedre kjent som Hulebjørnens klan etter tittelen på den første boka, har det tatt forfatteren 26 år å skrive ferdig! Lang tid for seks bøker, men det er jo ikke akkurat noen lette små bøker heller da… Serien handler om Ayla som er cro-magnon men vokser opp blandt neandertalere. Hun blir forvist fra dem, og lever alene til hun treffer sitt livs kjærlighet Jondalar og sammen legger de ut på en lang vandring med mange opplevelser.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg begynte på serien, første bok ble utgitt i 1985 og da var jeg 11 år og skikkelig lesehest så det kan godt hende den ble lest da. Syns bøkene er fasinerende og spennede, selv om de sikkert ikke er historisk korrekte. Før bok 5 kom i 2002 leste jeg om igjen de fire første (eller skumma dem) og det er jo veldig mye gjenntakelser og detaljer, men likevel var de fine og lese om i gjen med voksne øyne.
Siste og avsluttende bok kom nå i vår, og i kveld ble jeg ferdig. Tenkte vel i grunnen at det kom til å bli litt trist å bli ferdig med en serie som har fulgt meg så lenge, men egentlig kjenner jeg at jeg er bare glad til at nå er det slutt. Må vel si at denne boka var alt for full av gjenntakelser og skildringer av hulemalerier… Langdryg avslutning, men jeg vil fortsatt annbefale de 3-4 første bøkene i serien.