sånn går no dagan…

Leste og ble fullstendig betatt av Ken Follets romaner Sverdet og korset og Katedralen for noen uker siden, og kjøpte meg serien på DVD rett etter at bøkene var lest ut. Heldigvis så jeg den ikke med en gang, for det er endret litt på histiorien i forhold til bøkene og sånt henger jeg meg litt opp i hvis jeg ser filmen for tett innpå at jeg har lest boka. Men, på hytta i helga da jeg våkna opp til regn og snø på lørdag, passa det bra å begynne på denne. Det er fire DVDplater, og det tar ca 7 t og 30 min å se hele serien – og det gjorde jeg på lørdag….

 Gode skuespillere, flotte scener og fokus på de «riktige» handlingsløpene gjorde at de 7 timene gikk veldig fort… Likte spesielt godt Rufus Sewell i rollen som Tom Byggmester, han var akkurat slik jeg hadde sett han for meg *sukk*

Er nå i gang med I all evighet, som er en frittstående oppfølger til Stormenes tid. Handlingen er lagt til byen Kingsbridge, men 200 år senere.

Kathleen Winter har skrevet en fasinerende og sår roman. I 1968 på Labradorkysten i Newfoundland, et lite samfunn der menn er Ekte Mannfolk og de fleste gjør slik de alltid har gjort, blir et barn født. Barnet er både jente og gutt, en hemafroditt. Foreldrene Jacinta og Treadway og jordmoren Thomasina er de eneste som vet om dette, og selv om de to damene begge føler at det er mye jente i barnet bestemmer faren at det skal oppdras som en sønn og gir han navnet Wayne. Han oppdrar sønnenen sin slik han selv er blitt oppdratt, lærer han om naturen og fiske og jakt. Men Wayne vokser opp til en tynn og spinkel gutt, og til sin fars store sorg har han mange feminine sider ved seg. Wayne selv vet ikke at det er noe spesielt med han før han en dag får voldsomme magesmerter og Thomasina må kjøre han til sykehuset. Det viser seg at Wayne har fått mensen. Wayne må forholde seg til sin doble identitet, og når han flytter til storbyen St.John kan han selv begynne å definere hvem han er.
En flott historie dette, jeg likte spesielt godt faren Treadway. Han reagerer ikke slik han bør på Waynes mer feminine sider, og gjør og sier ting som virkelig ikke er rett, men likevel klarer forfatteren å få han til å framstå som en sympatisk mann. En mann som er for opptatt av hva som er riktig i andres øyne til å våge å se med hjertet.

-og ja! jeg har mange nok fra før….

men hvordan kan man motstå en slik lekkerbisken???

Mennesker lever etter Protokollen, tiden har stanset og framskritt er forbudt. Noen er rike og lever godt, men de er ikke frie. Ingenting forandres, ingenting vokser, utvikler seg, blir utviklet.
I denne verden ble Incarceron skapt. I utgangspuntet et sted der kriminelle skulle lære å bli moralske mennesker, et sted som skulle utvikle seg til paradis. Men i stedet har det blitt et fengsel som ingen slipper ut fra. Et levende, sansende fengsel som holder øye med alle, hersker med ondskap og brutalitet.  I denne verden lever Finn, en cellefødt som er laget av fengselet. Men Finn har drømmer og minner, og er overbevist om at han kommer Utenfra. Det går sagn om Sapphique, den eneste som noen gang har klart å komme seg ut fra Incarceron, men disse sagnene er det ikke alle som tror på.  
Claudia er datter av fengselets direktør, hun skal mot sin vilje giftes bort til tronarvingen og lever i en lukseriøs verden utenfor. Hun har vokst opp med historier om at fengselet Incarceron er et paradis. De to, Claudia og Finn, har hver sin nøkkel, og med den kan de kommunisere med hverandre. Men kan nøkkelen også åpne Incarceron?

Spennende og annerledes fantasy fra Catherine Fisher, fikk utmerkelsen London Times Best Children`s Book of the Year i 2010.

Det er meldt bare dårlig vær denne påska, men jeg tror jeg er godt forberedt til en innepåske 😉

Så Dødslekene på kino i går, og den var kjempespennende! Så nå er jeg i gang med Opp i flammer, som er bok to i serien.

Hytta ble påske-pynta sist helg med ymse slag av fjærfelignende dyr. I tillegg ble det med en flott blomsterpotte fra Bruktbo, skummelt å kjøre innom der…