sånn går no dagan…

Sjekka besøkstatistikken min hos 3T, og må si jeg er fornøyd med årets innsats! Nå får jeg bare satste på at det holder seg på samme gode nivå resten av året.
Men fryktelig så lat jeg var i 2010 da…

Dette er Kathryk Stocketts første bok. Hun er selv oppvokst i Jackson, Mississippi der bokens handling er fra, og har også selv vokst opp med en «svart» hushjelp og barnepike.

Skeeter er 23 år, og i motsettning til sine venninner Hilly og Elizabet har hun ikke giftet seg og fått barn, selv om hun er 23 år. En stor ulykke for moren, men Skeeter selv ønsker noe mer ut av livet. Hun vet hun ikke er pen, og ikke ønsker hun å bli noens hustru. Hennes store drøm er å bli forfatter. Hun og hennes venner har vokst opp med svarte barnepiker og hushjelper, og Skeeter var veldig glad i sin barnepike. Hun har aldri tenkt noe over hvordan de svartes situasjon er i Amerika på 60-tallet.
Hilly, Skeeters sjefete venninnne som styrer byens kvinneforening, setter i gang en kampanje som forbyr svarte å bruke samme toalett som hvite. Først da får Skeeter øynene opp for den systematiske undertrykkelsen som byens svarte befolkning blir utsatt for, og hun forstår for første gang raseskillets konsekvenser og dets urettferdighet. Hun bestemmer seg for å skrive en bok om de svarte barnepikene, men dette må gjøres i skjul. Hun får kontakt med Aibileen, Elizabets hushjelp som  bytter familer hver gang barna blir store så hun slipper å se dem utvikle seg til å bli som sine foreldre. Gjennom Aibileen kommer Skeeter i kontakt med flere hushjelper som forteller sine historier, og Skeeter blir mer og mer klar over den store forskjellen det  mellom hvite og sorte i samfunnet. Det utvikler seg et godt og varm vennskap mellom Skeeter og Aibileen, et vennskap som må holdes skjult. Hushjelpene som  bidrar til Skeeters bok tar store sjanser, for hvis deres hvite husfruer får vite hva de virkelig tenker om dem kan det gå ille.

Spennende og flott historie dette, både morsom, trist og gipende. Det er fryktelig å lese om de hvites oppfatning av de fargede, og den selvfølgeligheten det var med raseskillene på den tiden.   Fin anmeldelse her. God bok!

Siden jeg nå sitter i bilen en time pr dag (!) får jeg jo hørt litt bok da – det må vel sies å være det eneste positive med å kjøre til jobb… Kneleren av André Brink plukka jeg med meg helt tilfeldig, kan ikke huske å ha hørt om boka før men forfatteren er jo kjent. Har lest Bilder i sand tidligere, og så for meg at det var en alvorlig forfatter.

Historien tar til i Sør-Afrika på 1700-tallet og forteller om Cupido Cockroach, en hottentott med uviss opphav. I følge en historie var moren jomfru og tynn som et strå helt til hun fødte gutten, i en annen historie var hun høygravid i flere år før hun nedkom med en gutt så liten som en mus. Gutten, Cupido, døde rett etter fødselen, men mens de forberede begravelsen kom en kneler og vekte han til liv igjen – det må jo bare bli en stor mann ut av det!
Cupido blir en kvinnebedårer, slosskjempe, mektig jeger og drukkenbolt som reiser på kryss og tvers av Kapp-provinsen. Men når han møter såpekokeren Anna og misjonæren Fader Johannes Theodorus van der Kamp tar livet en ny vending. Han lar seg døpe og blir kristen, og etter hvert får han sin egen misjonsstasjon. Det er helt fantastisk å høre om Cupidos liv, hans tanker om «de hvite», og om sin egen rolle i verden.

Nils Ole Oftebro leser helt fabelaktig godt, med akkurat passe «teatralsk» stemme. Til og med flere minutter med oppramsing av stedsnavn blir en fryd å høre på, spesielt når han får den «nederlands-aktige» ikke så veldig pene uttalen på stedene. Jeg lo og gråt, til og med klokka 07.30 på morraskvisten! Herlig bok!!