Andreklassingen Bryce og familien kommer flyttende til en ny gate. Den første han møter er nabojenta Juli, og hun vet med en gang at dette er kjærlighet. Bryce er ikke like sikker. Juli forvirrer han med sin direkte væremåte, og til sin store skrekk oppdager han at de går i samme klasse også. Vi følger de fra barneskolen og opp til ungdomsskolen, og på veien lærer de begge mye om selg selv, hverandre og kjærlighet. En flott oppvekstfilm, med både humring, tårer og ettertanke!

Leste og ble fullstendig betatt av Ken Follets romaner Sverdet og korset og Katedralen for noen uker siden, og kjøpte meg serien på DVD rett etter at bøkene var lest ut. Heldigvis så jeg den ikke med en gang, for det er endret litt på histiorien i forhold til bøkene og sånt henger jeg meg litt opp i hvis jeg ser filmen for tett innpå at jeg har lest boka. Men, på hytta i helga da jeg våkna opp til regn og snø på lørdag, passa det bra å begynne på denne. Det er fire DVDplater, og det tar ca 7 t og 30 min å se hele serien – og det gjorde jeg på lørdag….

 Gode skuespillere, flotte scener og fokus på de «riktige» handlingsløpene gjorde at de 7 timene gikk veldig fort… Likte spesielt godt Rufus Sewell i rollen som Tom Byggmester, han var akkurat slik jeg hadde sett han for meg *sukk*

Er nå i gang med I all evighet, som er en frittstående oppfølger til Stormenes tid. Handlingen er lagt til byen Kingsbridge, men 200 år senere.

Det ble kun en film på årets Kosmorama, men da klarte jeg heldigvis å velge en utrolig flott og sterk film som jeg både lo og gråt av.
Filmen Where do we go now? blir karakterisert som en «larger than life»-film. Vi befinner oss  i en liten landsby i Libanon, der det bor både muslimer og kristne. Landsbyen er ganske isolert siden broen dit er halveis spreng bort, så det er kun to unge gutter som reiser ut av landsbyen for å skaffe varer. Landsbyboerne lever fint sammen, og de omgåes på tvers av religion. Men området rundt er urolig, og på nyhetene og i avisene hører man stadig om nye voldsepisoder i nærheten. En sterk og dominerende gruppe kvinner i landsbyen som består av både kristne og muslimer er lei av å miste sine sønner og menn til uroligheter, og gjør alt de kan for at landsbyens menn ikke skal få tak i nyheter utenfra. De er med god grunn redd for at konfliker skal blusse opp mellom mennene i landsbyen, og da er det alltid kvinnene som får lide.

En sterk og tankevekkende film!

En uggen dag på sofaen, da er det ingenting som passer bedre en en koselig & sjarmerende film. Anonyme romantikere handler om to ubehjelpelig sjenerte som faller for hverandre, og om SJOKOLADE! Jean-Rene er eieren av en liten sjokoladefabrikk som er på konkursens rand. Han ansetter Angélique som selger, men egentlig er hun et talentfull sjokolademaker. Så søt fim!! -og så fikk jeg veldig lyst på sjokolade….

 

Holder på med boka Blond av Joyce Carol Oates, som er en roman om Marilyn Monroe. Eller egentlig mer om Norma Jean, den private kvinnen bak oppfinnelsen «Marilyn Monroe». Vi følger livet hennes fra hun er liten jente som bor sammen sin psykisk ustabile mor, til barnehjem og fosterhjem, som ung og nygift og de første forsøk på å slå igjennom som skuespiller. Det er en fasinerende historie! Mye om Marilyn har jeg jo hørt før, og jeg vet jo så inderlig godt at det ikke ender lykkelig, men boka gir meg også innblikk i samfunnet, og hvordan kvinner ble sett på i den epoken av vår moderne historie. Det er sår lesning, og jeg kjenner at jeg mange ganger ønsker at jeg kunne ha forsikret meg om at forfatteren overdriver, at livet til Norma Jean ikke var så vont og at hun hadde et lettere liv enn det som kommer fram i boka. Dessverre tror jeg at denne romanen er tro mot det livet Norma Jean levde, balansegangen mellom hvem hun selv ville være og den personen alle andre ønsket å se henne som. Oates skriver selv i forordet at dette ikke er en biografi, men inneholder sannheter om livet til ikonet Marilyn Monroe.

Innspirert av boka lånte jeg meg filmen Niagara. Jeg har sett en del av de mer humoristiske filmene med Marilyn Monroe, men denne er av det mer seriøse slaget. Men det blir jo litt ufrivillig komisk med plettfri sminke og flere klesskift for alle scener…. Men filmen var bra den!

Nå er Kosmorama over for denne gang, og jeg har fått med meg seks filmer.
Begynte på onsdag med å se Vann til elefantene i sirkustelt på torvet, flott film og veldig passende å se den i et sirkustelt. På lørdag ble det tre filmer.  Vi begynte med I Love You Very So Much, en herlig film om tre brødre og deres fenomenale bestemor, en feel-good film med dybde og mening. Fikk også med oss  The Mosquito Net og Apflickorna, som begge var sånn passe men ikke noen favoritter. I dag ble det It’s Your Fault, og Letters to Father Jacob. Den siste hadde vi egentlig ikke tenk å se, men siden de to øllene etter filmene i går utartet til en helaften var vi for slitne til å vente til klokka 21 for å se den filmen vi egentlig hadde tenk. Typisk festival, jeg legger opp til hvilke filmer jeg vil se og så blir det til at jeg ser noen helt andre…..

Men Letters to Father Jacob viste seg å være en helt utrolig flott og rørende vakker film, med nydelige bilder og vakker musikk. Den handler om Fader Jacob, en gammel blind prest som bor alene i et falleferdig hus ute på landet i Finland. Til han kommer den nylig benådede livstidsfangen Leila for å hjelpe ham med å besvare brev han får.