juli 2011


Har virkelig fått sansen for Avdeling Q-bøkene av Jussi Adler-Olsen. Første boka i serien, Kvinnen i buret, har stått i bokhylla mi et par år uten at den har frista meg. Etter tips fra en venninne som vanligvis ikke liker krim begynte jeg på den, og nå har jeg lest alle tre i serien i et jafs. De er utrolig spennende!

Carl Mørck har vært ute for en traumatisk opplevelse på jobb, og siden han er en fyr mange har vansker med å sammarbeide med i utgangspunktet blir han utpekt til å være leder for den nyopprettede avdeling Q som skal ta seg av uoppklarte gamle saker fra hele Danmark. På den måten tenker kollegene at de kan stue han vekk i en kjeller og ikke se så mye til han. Men Carl tar tak i saker som får store konsekvenser, og sammen med sine uortodokse medhjepere Assad og Rose graver han opp mye grums. Ikke bare er historiene kjempespennende, men personene i historiene gjør også virkelig inntrykk. Får vite akkurat nok om Carls privatliv til at han blir en ekte og levende person, og Assad blir jeg bare mer og mer nyskjerrig på – den mannen har hemmeligheter! Til nå har det kommet tre bøker i serien, Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P. Gleder meg til flere bøker!

Advertisements

En liten spasertur her en kveld førte plutselig til at jeg nå har kjøpt meg ny sofa! Har tenk på det lenge, at jeg trenger litt mer sitteplasser i stua. Stua mi er jo ganske liten, med døråpning, vinduer, verandadør og ovn som styrer møbleringa litt. Men på Bohus hadde de jo byggesettsofa 😀 Jeg har kjøpt en serie som heter Free 04,  i ca det oppsettet på bildet men i en lys brun/beige farge. Får herligheten i hus i slutten av august, da blir det ikke middag i sofaen lenger nei!

De siste ukene har jeg kost meg med Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland, fremragende lest av Ivar Nergaard. Ikke noe problem å kjøre hver dag da nei. Jeg har hørt mye godt om denne lydboka før, og hadde store forvetninger til at dette skulle bli bra, og jeg ble ikke skuffet. For det første har Ivar Nergaard en veldig behagelig stemme å høre på, og han er akkurat passe teatralsk. I tilleg var litteraturprofessor Francis Meyer en sympatisk persom å bli kjent med. Han har virkelig livet på stell, god jobb, elskerinne, trofaste venner, hus og hytte. Alt er bra. Men så blir han hodestups frelsket i Nadia, en av sine studenter. Fra da av er ikke Francis verken rasjonell eller velbalansert, og jeg føler virkelig med han i både opp- og nedturer i forholdet til Nadia. Syns Langeland har klart å fremstille Francis som en veldig levende karakter, som balanserer mellom de typiske klisjeene «tørr proffessor» og «hodestups forelsket tenåring». Anbefales virkelig!