sånn går no dagan…

De to gamle frøknene Tilda og Elida er søstre på 72 og 78 år og de bor fortsatt i barndomshjemmet sitt. Lillebroren vil gjerne ha dem på aldershjem så han selv kan bruke huset som sommerhus, men søstrene er ikke villige til å la seg flytte på. De trives godt akkurat slik de har det, med utedo, sine faste vaner og uvaner.
Men så får de en ny nabo, den sjarmerende Alvar Klemens. Han pusser opp nabohuset og sjarmerer søstrene. Spesielt imponert blir de av vannklosettet, og de bestemmer seg for at det vil de også ha! Men hvor skal de få pengene fra? De har lagt merke til at Alvar Klemens har flotte planter ute, og at dyrene som spiser av blomsterjorda blir amorøse. Han forteller dem at han bruker en hjemmelaget gjødning, og da får søstrene en forretningside.

Fornøyelig og koselig historie dette, Tilda og Elida er flotte damer med sterke personligheter.

Hurra!! Ny bok av Arto Paasilinna 🙂

De gamle finske gudene med Ukko Overgud i spissen, er ikke fornøyd med at ingen tilber dem lenger. Dette må de gjøre noe med, og på et møte blant gudene melder Tordengudens sønn, Rutja, seg frivillig til å misjonere blant finnene. Men han kan ikke vise seg blandt finnene i sin riktige skikkelse, stor og hårete som han er. Derfor bytter han ham med Sampsa Ronkainen, småbruker og antikvtetshandler. Sampsa i Rutjas skikkelse gjemmer seg i huset og skremmer vettet av alle som får et glimt av han, mens Rutja i menneskeham forsøker å finne ut av ting i menneskeverden. Bilkjøring går greit, værre er det å forholde seg til mennesker- da spesielt søvnritualer og omgang med alkohol… Tordengudens misjonering går heller ikke like lett som han hadde tenkt seg, men når han får murt opp en offerovn i stua blir det sving på sakene.

Paasilinna er like underfundig og morsom som vanlig, selv om dette nok ikke er hans beste bok. God underholdning!

Måtte jo ha en lilla blomst til den fine vase jeg kjøpte meg på Stjørdal.

Kunne jo ikke dy meg da jeg så at This hadde loppemarked, jeg måtte bare innom selv om jeg kom direkte fra trening og var god & svett & lilla i fjeset…

Fat fra Figgjo i bare helt herlige farger – et godt humør-fat! Smykket er fra Pilgrim.

Filmfestival-tid i gjen. I går fikk jeg sett to filmer, Ander og Amreeka.
Fra programmet:

Ander
Vi er på landsbygda i Baskerland. En oppofrende og småbitter mor, en ugift sønn og en forelsket lillesøster som planlegger bryllup lever tett i samme hus. Hverdagen har sine faste rutiner med sterke familiebånd og tradisjoner som holdes ved like, og påvirkes tilsynelatende ikke av omverdenen. Men på undersiden ligger følelsene og bobler. Normene og de faste samfunnsstrukturene settes på prøve når relasjoner utvikler seg på tvers av det aksepterte.
Ander handler om å akseptere seg selv som man er, og å tørre å innrømme overfor omverden at man ikke er slik alle tror. Den handler om lengsel og fortielse. Filmen setter spor og som tilskuer blir man sittende å tenke på livet, at det er hva man gjør ut av det og at man må gripe de sjansene som byr seg før det er for sent.

Amreeka
Nyskilte Mouna bor med tenåringssønnen Fadi dypt inne på israelsk okkupert område på Vestbredden. Hverdagen byr på utallige marerittaktige og nedverdigende kontrollposter. Det å forflytte seg og å komme seg på jobb er en utfordring. I all motgangen er det likevel rom for humor, men når du lar den gå ut over nervøse israelske soldater med fingeren på avtrekkeren er det ikke ufarlig.
Når anledningen byr seg reiser Mouna og Fadi til USA for å bo hos Mounas søster og mannen som er privatpraktiserende lege. Etter den første søte kløe kommer den sure svie. Å være araber i USA rett etter invasjonen i Irak blir ikke enkelt; ikke for Fadi som skal finne sin plass på skolen, ikke for Mouna som skal finne seg jobb og ikke for søsteren og mannen som begynner å miste sine kunder. På tross av sine mange tunge tema er Amreeka en optimistisk og livsbejaende film som vil glede mange.

Gode filmer begge to! Det er vel Ander jeg har tenkt mest på etterpå, den overraska meg og det på en positiv måte.